Juan Carlos Mieses
Presentert av Tormod Brekke.

HAR DU FYR, KAMERAT?

Tindendre klart fransk. Det eneste som i det påfølgende kunne virke noe betenkelig, var de overdrevent strupe-massakrerende, gutturale r'ene fra et taleorgan som nok var mer vant til å formulere denne språklyden i spansk-fonetiske omgivelser med den fyrrig markerte tungespiss-knatringen som kjennetegner den latinamerikanske costeño. Tidspunktet var senhøstes 1969, og stedet var inngangs-hallen til universitetsrestauranten Arsenal i sentrum av den sørfranske byen Toulouse.
Fyren som sto smilende ved min side, var av middels høyde, mager, og med sort, krusete hårprakt over sitt strålende, bekymringlsløse blandingsraseansikt. Og disse banale omstendighetene rundt mit første møte med Juan Carlos Mieses, skulle så visst ikke forhindre utviklingen av et vennskap som har holdt seg til denne dag -med de naturlinge begrensninger som de geografiske avstandene innebærer.
Juan Carlos ga inntrykk av å være en av disse privilegerte sjeler, som -iallfall tilsynelatende- ikke har en eneste bekymring i livet. Åpen og omgjengelig som han var, alltid opplagt til fest og selskaplighet, skaffet han seg håndfuller med nye venner før en annen fikk tid til å glippe med øynene. Og med sin utpregede sans for dybdebetydning av ordet vennskap, kom han snart til å utgjøre et av tyngdepunktene i vår etter hvert nokså bredt sammensatte, internajonale gjeng av lystige studenter. Men den unge Mieses, som rent utadmessig, med sin slentrende livsbejaende, uanstrengte holdning, kunne gi innstrykk av en viss overfladiskhet med hensyn til verdenselendighetenes begredelige realiteter, kom gradvis til å avdekke også andre sider av sin personlighet -men da helst i "engere" omgivelser eller på tomannshånd. Og vi ble fort klart over Juan Carlos bar på en kulturell ballast som mange av oss kunne misunne ham.
Hans kunnskaper i historie, filosofi og litteratur var imponerende. Og det var tydelig at det framfor alt var poesien som lå hans hjerte nær. Han kunne resitere lassevis av dikt utenat, med en nerve og innlevelse som fikk stillheten til å senke seg blant tilhørerne. Gracía Lorca, Rubén Darío og Pablo Neruda defilerte på rekke og rad -side om side med Shakespeare, som innehadde en selvfølgelig, sentral plass i bevisstheten til vår dominikanske venn, som selv hadde vært skuespiller ved Universitetsteatret ved Santo Domingo frie Unversitet i årene 1966-69.
Og han kunne fortelle samtidshistorie fra sitt eget land -i timevis. Om diktatoren Trujillo -"El Benefactor"- som var så til de grader diktator ad han i ro og mak, mens han selv fremdeles satt lys og livsfarlig levende høyt til værs på maktens vagle, uten blygsel kunne skjenke sitt eget navn til landets hovedstad: Ciudad Trujillo... Om dagliglivets politiske voldsorgier, og om Gud, som i sin utrettelige kamp mot verdenkommunismen, invaderte landet nordfra i 1965 og druknet Santo Domingo i blod.
Det skulle imidlertid gå adskillige år før Juan Carlos Mieses fant tiden moden til å kaste seg for alvor inn på den litterære arena -til tross for at han allerede i sine tidligste ungdomsår undertiden hadde gjestet spaltene i en av Santo Domingos littærere publikasjoner. Hans definitive skritt ut i rampelyset ble tatt i 1983, da han vant den ettertraktede Siboney-prisen for sin diktsamling URBI ET ORBI. Senere har han tangert sin egen bedrift ved å bli tildelt samme pris for nok en diktsamling, FLAGELLUM DEI. Samtidig har han nå sine to første romaner under utgivelse.
go to top